“Fra mas til orden” av Mattias Lönn
Fra mas til orden
av Mattias Lönn, Routined, app for rutiner og bildestøtte
En hel arbeidsøkt for å pusse tennene
Klokka er ti på halv åtte. Det ene barnet sitter på gulvet i gangen med én sokk på,
tannbørsten er fortsatt tørr, frokosten står halvspist på bordet, og vi skal ut døra om ti
minutter. Jeg har sagt det samme fem ganger, og jeg hører selv hvordan den sjette
høres ut.
Slik så morgenene våre ut i flere år. Vi er to foreldre og to barn, i dag 13 og 10 år.
Begge barna har ADHD, og det ene har også trekk av autisme. Å få pusset tennene
kunne ta en hel arbeidsøkt, og kveldene var det samme, bare i motsatt rekkefølge.
Det som slet, var ikke oppgavene i seg selv. Det var at vi voksne bar hele strukturen.
Alt som skulle skje, lå i hodene våre, og eneste veien ut derfra var å si det høyt, en
gang til. Barnet hørte ingen rutine, barnet hørte en forelder som maste.
Vendepunktet kom fra en annen familie
Ideen kom ikke fra en app eller et kurs, men fra en annen pappa i samme situasjon. Vi
kom i prat ved siden av en parkourtrening, slik foreldre gjør når de kjenner seg igjen i
hverandre. Hjemme hos dem hang et fysisk brett: øverst ordet "Morgen", under
stegene ett om gangen. Ta medisin. Pusse tenner. Kle på deg.
Det var ikke brettet i seg selv som var poenget, men at strukturen hadde flyttet ut av
forelderens stemme og inn i noe nøytralt som barnet kunne gå til selv. Prinsippet holdt,
men formatet var fra en annen tid. I dag har hver familie en telefon i lomma, og der kan
det samme bli betydelig mer: den følger med utenfor hjemmet, kan endres på et
kvarter, kan ha bilder og lyd, og ser lik ut for begge foreldrene.
Jeg jobber som utvikler, og det var ikke først og fremst vår egen morgen jeg tenkte på.
Satt to familier på en parkourtrening med det samme problemet, fantes det mange
flere. Så jeg bygde Routined. At vi siden bruker appen hjemme hos oss selv, er mest
en fordel, jeg merker fort hva som skurrer.
Hva vi prøver å oppnå
Det viktigste med appen er ikke funksjonene, men hva den skal gjøre med situasjonen i
et hjem der morgenene ikke løser seg av seg selv.
Masingen skal ha et annet sted å ta veien.
Det skal ikke være barnets oppgave å
huske alt, og ikke vår oppgave å minne om alt. Når stegene finnes synlig utenfor både
barnet og den voksne, blir konflikten mindre personlig.
Barnet skal vite hva som kommer nå.
En stor del av motstanden om morgenen
handler ikke om uvilje, men om at dagen er utydelig. Når hele rutinen er synlig, ett steg
om gangen og med en tydelig slutt, blir det lettere å komme i gang.
Barnet skal eie sin egen rutine.
Det er barnet som krysser av, ikke vi voksne som
godkjenner. Det høres ut som en detalj, men det er forskjellen på å bli styrt og på å få til
noe selv.
Appen skal tilpasse seg barnet, ikke omvendt.
Et barn som ikke leser, trenger
bilder, helst foto av sitt eget bad og sin egen tannbørste, ikke et generisk symbol. Et
eldre barn vil sjelden ha store bildekort, men en enkel liste. Samme familie kan trenge
begge deler samtidig, så visningsmodus velges per barn.
Begge voksne skal se det samme.
Rutinen skal se lik ut uansett hvem som vekker,
og den som er på jobb, skal likevel kunne se hvordan morgenen har gått.
Det skal ikke føles som en skoleoppgave.
Derfor finnes nedtellingstimer per steg, en
enkel humørsjekk før og etter rutinen, og mulighet til å knytte en belønning til det barnet
gjør. Belønningen er ingen oppdragelsesmetode, den er en måte å gjøre innsatsen
synlig på.
Voksne får også ha rutiner.
Mange av oss foreldre har egne vansker med struktur. I
appen kan den voksne bygge rutiner til seg selv, og det gjør samtidig at barnet ikke er
den eneste i familien som "har en app for sånt".
Hva appen ikke gjør
Her vil jeg være ærlig, særlig overfor lesere som arbeider med dette til daglig.
En app erstatter ikke kartlegging, relasjon eller tilrettelegging i skolen. Den fungerer
heller ikke for alle barn, og noen mister interessen etter tre uker.
Den vanligste grunnen til at det ikke fungerer, ut fra det jeg har sett, er at vi voksne
bygger for store rutiner. Tolv steg i en morgenrutine er ikke støtte, det er en ny kilde til
nederlag. Fire til seks steg, bygd sammen med barnet i stedet for til barnet, fungerer
nesten alltid bedre.
Når det gjør en forskjell
Noen ganger hører familier fra seg og forteller hvordan det går. Et par eksempler på
hva de har skrevet: "Game changer, nå tar det 10 minutter for sønnen min å legge seg,
i stedet for 50 minutter med mas." Og: "Vi elsker appen her hjemme, vi har en sønn
med en funksjonsnedsettelse."
Det er sånt som får meg til å fortsette. Ikke fordi appen er teknisk smart, men fordi 40
minutter mindre konflikt hver kveld er 40 minutter familien får tilbake til noe annet.
Hva jeg håper på
At støtten i hverdagen ikke skal henge på hvor mye overskudd en forelder har igjen
klokka sju om morgenen. Struktur burde finnes i rommet, ikke være noe en enkelt
voksen må orke å bære hver dag. Om appen kan ta bare en liten del av den byrden, er
den verdt å bygge videre på.
Jeg er ingen spesialpedagog. Jeg er en pappa og utvikler som så en enkel løsning
fungere hjemme hos en annen familie, og som syntes den fortjente noe bedre enn et
brett på veggen. Derfor tar jeg gjerne imot innvendinger fra dere som arbeider med
dette daglig. Det er sånn appen blir bedre.
Routined finnes til iOS og Android, på norsk og fem andre språk. Mer på
